Seks ord, en historie

Etter å ha lest A-magasinets artikkel om mikronoveller (link), fikk jeg litt forståelse for hvordan mikronoveller er bygget opp. Etter min mening, virker mikronoveller som en morsom måte å lære seg å tolke historier på. Slik jeg ser det, kan slike mikronoveller bli gitt som en oppgave, hvor hensikten ville vært å omskrive mikronovellen om til en lengre novelle. Hvor langt resultatet skulle vært, måtte vært opp til læreren.

Norsken og jeg

Norsken og jeg har vel så lenge jeg kan huske gått fint sammen. Jeg kan spesielt godt huske det tidligste minnet mellom oss to, og det var min første skoledag. Det er ikke mye jeg husker fra denne dagen, men jeg kan tenke meg hvor mye større alt må ha sett ut i forhold til nå. I alle fall, da jeg ble fulgt ut av bilen av moren min var jeg utrolig redd for å starte der. Hun spurte meg om hvorfor jeg var så redd? Svaret var enkelt, for jeg hadde jo aldri lært å lese og trodde at en måtte kunne sånt før en begynte på skolen. Jeg kan også huske at jeg var den første i klassen til å lære meg å lese, noe som gjorde båndet båndet vårt enda sterkere.

Men det var da jeg ble større og jeg fikk møte norskens eldre bror, at ting begynte å forandre på seg. Jeg ble introdusert for nynorsk, og den var dessverre ikke velkommen i min verden.

Forholdet mellom meg og norsken ble mer anspent, og den eneste gangen jeg ville ha han med, var utenfor klasserommets fire vegger.

Nå har vi derimot fått en ny start. Vi går nå i terapi hver fredag ifra 8:30 til 11:55 hos Liv Kristin Høgvold, sammen med nesten 30 andre elever som prøver å få et annet syn på norsk faget, som meg